1.mai. Appellant i Flisa. Even Eriksen

Gratulerer med dagen, mine kamerater!

På denne dagen skal vi skue tilbake på historien og være stolte av det arbeiderne i dette landet, våre forfedre, har bygget opp. Dagens norske samfunn kjennetegnes ved at alle har like muligheter til å lykkes i livet, uavhengig av hvilken sosial bakgrunn, religion, legning eller hudfarge du måtte ha. Dette er helt unikt for Norge. Intet samfunn i verden er mer likestilt, mer tolerant eller åpent som vårt. Vi har mye å være stolte av i dag.

Martin Tranmæl sa en gang at for å forstå fremtiden så må man kjenne til fortida. Det er helt riktig. Etter 2.verdenskrig så var Norge blant de fattigste landene i verden, med høy grad av arbeidsledighet og sult. Se på oss i dag. Verdens rikeste land, verdens beste land å bo i, og inntil nylig hadde vi også verdens laveste arbeidsledighet.

En avis skrev følgende i 1914 om 1.mai: «Den er den eneste festdag i verden, som er viet menneskehetens fremtid. Den er ingen minnedag, men fungerer som et fyrtårn mot fremtidens horisont.»

Jeg vil tilbake dit. Jeg vil ha tilbake 1.mai som en kampdag. En festdag framfor en minnedag. Dette er dagen vi skal feire våre seire, men også kjempe våre kamper. Det er klart at vi står ikke ovenfor de samme utfordringene i samfunnet i dag som vi gjorde for 100 år siden, men årets 1.mai er etter min mening den viktigste på over 20 år. For mens vi sitter her, så har det ikke i min levetid vært flere arbeidsledige enn det er nå. Over 135 000 nordmenn er nå arbeidsledige.

Arbeid til alle er jobb nummer én, og en forutsetning for et godt samfunn. Vi må huske på at alt henger i hop med alt: Arbeid til alle gir frihet til alle. Hver dag våkner 135 000 mennesker opp uten friheten til å planlegge å styre sitt eget liv. Hvor stor frihet har man egentlig ved å være nødt til å møte opp på NAV og kreve penger for å i det hele tatt få endene til å møtes i hverdagen? Arbeid er en av livets grunnleggende rettigheter.

Gjennom 100 år har Arbeiderpartiet skapt og utviklet politikk som sikrer arbeidernes rettigheter, stimulert til flere arbeidsplasser og bygget opp under bærebjelka i det norske samfunnet: Arbeideren. Arbeideren er bærebjelka i det norske samfunnet.

Gjennom tre år har den blåblå-regjeringa revet ned mye av det vårt parti har bygget opp, for eksempel med nye arbeidsmiljøloven, maktoverføring fra arbeidstakere og til arbeidsgivere, den høye arbeidsledigheten, og så videre. Nå må det tas tak i arbeidsledigheten, og skattekutt til de rikeste er ikke svaret.

Siden Erna og Siv inntok regjeringskontorene i 2013, hvis man tar å legger sammen alle skattekuttene til de rikeste og deler det på antall dager i regjering, så har de kuttet 50 millioner kr i skatter hver eneste dag. 50 millioner hver eneste dag. Hvor mange arbeidsplasser har det blitt av dette er det nærliggende å spørre seg? Fasiten at det har blitt 50 flere arbeidsledige hver eneste dag. 50 flere arbeidsledige hver eneste dag. Det er klart at det ikke er regjeringens skyld at det er oljekrise i verden, men det er faktisk dems ansvar å holde befolkningen sysselsatt.

For å sette ting litt på spissen: Da vi våknet opp i dag så spiste vi frokost og gjorde helt rutinemessige ting. 50 mennesker våknet opp i dag til beskjeden om at han eller hun ikke har en jobb å gå til lenger. Det er nettopp det denne krisa handler om. Mennesker. Folk. Vanlige folk som deg og meg. Bak alle disse tallene 135 000 så skjuler det seg kvinner og menn, ingeniører og snekkere, barnefamilier og unge. Den situasjonen vi befinner oss i dag er ikke først og fremst en krise for nasjonen, men først og fremst krise for hvert enkelt av disse menneskene som har mistet jobbene sine.

Vi har vært i en lignende situasjon tidligere. Under finanskrisa i 2008 så var de rødgrønne handlingsorienterte og benyttet seg av en aktiv pengepolitikk som stimulerte til 350 000 nye arbeidsplasser, derav to tredjedeler i privat sektor.

Staten er nødt til å utøve sin rolle som tilrettelegger for samfunnet. Sentralt i denne rollen fremover nå står det grønne skiftet. Det grønne skiftet vil være med på å skape en ny giv for innlandet vårt. For det kan ikke være slik at det skal sitte noen oljesjeiker nede i Saudi-Arabia og bestemme hvor mye olja skal koste som får direkte konsekvenser for den norske økonomien og arbeidere her i landet. Naturen, skogen og landbruket er framtida. Nå har sør-landet hatt sin periode med det svarte gullet, nå skal vi ha vår periode med det grønne gullet. Alt man kan utvinne fra olje kan man også utvinne fra en tømmerstokk, men her trengs det forskning, økonomisk satsning, kompetanse og arbeidere.

For det er ikke olja som er bærebjelken i det norske samfunnet, det er arbeideren. Det var arbeideren som bygget opp samfunnet etter andre verdenskrig og gjorde Norge blant verdens rikeste land på 80-tallet, før olja ble en integrert del av den norske økonomien. Det grønne skiftet vil overta når oljekranene blir tomme og være med på å stimulere til verdiskapning. Dette kommer arbeideren til å stå i bresjen for. Arbeid til alle gir frihet til alle. Derfor er arbeid til alle jobb nummer én og en forutsetning for et godt samfunn. Det har det alltid vært og det kommer det alltid til å bli. Samarbeid for arbeid.

Til lykke med dagen alle sammen.