1.mai. Appellant i Tørberget og Trysil. Ranveig Skålerud

Kjære Kamerater

Gratulerer med dagen!

I 1890 markerte arbeiderbevegelsen for første gang 1. mai som sin internasjonale kamp- og festdag. Samtidig skulle denne dagen være et symbol på arbeiderbevegelsens styrke og enhet. Aldri tidligere hadde arbeidere i flere land samlet seg på samme dag til en mønstring for felles krav.

1.mai-feiringens historie henger tett sammen med kravet om 8-timersdagen. Kravet om en normalarbeidsdag på 8 timer var maidagens første, og lenge eneste krav.

For den norske arbeiderbevegelsen har feiringen av dagen vært viktig både for profilen utad, men også for samhold i egne rekker. Både fagbevegelsen, partiet, kvinnebevegelsen og ungdomsbevegelsen har stått, og står sammen om dagen.

Parolene og kravene har vært forskjellige opp gjennom årene. Men én parole har stått der hele tiden, og samlet hele arbeiderbevegelsen: Arbeid til alle.

Ordlyden har variert litt, fra ”Hele folket i arbeid” i 1933 til ”Kamp mot arbeidsledighet” og nå i år “Samarbeid for arbeid”. Men budskapet har alltid vært det samme: Arbeid til alle er jobb nummer én!

Gjennom 1870 og 1880 var det flere og flere som organiserte seg i fagforeninger, og for å få politisk gjennomslag ble Det norske Arbeiderparti stiftet i Arendal i 1887. I årene som gikk kjempet fagbevegelsen og partiet sammen om sosiale reformer som ”Arbeidervernlov” i 1909 og ”Allmenn stemmerett for kvinner” i 1913. Dette var begynnelsen på en stolt historie, og noe som skulle forandre hele det norske samfunn med tiden.

Videre er seirene er mange: 4 ukers ferie i 1964, Folketrygdloven i 1966, obligatorisk 9-årig skole 1969, avtalefestet pensjon i 1989, utvidet fødselspermisjon, retten til videregående utdanning i 1994 og felles ekteskapslov i 2008. Alle de viktigste samfunnsendringene i Norge de siste hundre årene, er det en samlet arbeiderbevegelse som har kjempet fram!

Men kampen slutter ikke her! Vi kan ikke si oss fornøyde! Kampen for rettferdighet, solidaritet og likeverd vil aldri ta slutt. Det er derfor denne dagen fortsatt er så viktig.

1.mai er dagen hvor en samlet arbeiderbevegelse står sammen side om side og kjemper for en sosialdemokratisk samfunnsretning hvor alle skal med.

1.mai er dagen hvor vi står side om side med våre kamerater internasjonalt, og støtter de i deres kamp for en mer rettferdig verden.

1.mai er dagen hvor vi hedrer våre samfunnsbyggere som vi står i gjeld til!

1.mai er dagen hvor vi feirer våre seire, men også kjemper våre kamper.

Derfor er 1.mai som en fest- og kampdag like viktig i dag som første gang den ble arrangert i 1890.

i år er det viktigere en noen gang og huske at 1. Mai ikke bare er en nasjonal fest dag, men også en internasjonal kamp dag. I år må vi kjempe for de som ikke har det like bra som oss, vi må kjempe for en bedre fremtid for alle flyktningene og vi må kjempe for at Europa og ikke minst Norge skal møte flyktningene med frihet, likhet og solidaritet.

1.mai er en dag for å rette blikket ut i verden og vise at solidariteten vår ikke kjenner landegrenser. Den internasjonale flyktningkrisen er den største humanitære krisa siden andre verdenskrig, 60 millioner mennesker er på flukt - enten i eget land, til de omkringliggende nabolandene eller til oss og andre europeiske land.

Mange av disse lever på en absolutt minimumsstandard, og knapt nok det, i overbefolkede flyktningleire. Og nettopp derfor velger mange å legge ut på en ekstremt farefull og desperat ferd over Middelhavet til Hellas og videre nordover på det europeiske kontinentet. Et stort antall overlever ikke denne ferden, og får aldri oppleve den fremtiden de så inderlig søker og drømmer om. Vi har alle sett de grusomme bildene av mennesker, av barn, som bæres livløse i land på greske strender.

Og de som kommer seg helskinnet gjennom den livsfarlige turen i en alt for full gummibåt møter ikke akkurat den fremtiden de håper på når de går i land. For Europas grenser er stengt, med piggtrådgjerder og store politistyrker som nekter folk å komme seg videre. Virkeligheten som møter disse menneskene i Hellas oppleves nok for mange som ikke stort bedre enn den de prøver å flykte fra.

Ute i Europa ser vi en enorm mangel på den solidariteten vi etterlyser. Land som knapt nok har tatt imot en eneste asylsøker i den krisesituasjonen verden står overfor, som enten sender de tilbake over grensene eller videre til neste land. Og her hjemme i Norge har vi en regjering som fører en politikk som ikke gjør oss stort bedre. Som omtaler mennesker i nød som lykkejegere. Som forsøker å tegne et bilde av at flyktninger og asylsøkere bæres inn i landet vårt på gullstol, når virkeligheten viser oss at de blir båret livløse i land på øyene i Hellas.

Dette er en retorikk og en politikk vi ikke kan la passere. Umulige krav til familiegjenforening, kutt i fri rettshjelp og midlertidig opphold for alle enslige mindreårige asylsøkere er bare noen eksempler på de innstramningsforslagene vi ikke kan godta.

Dette er mennesker, som deg og meg, og det minste vi kan forvente er at de behandles med respekt. Uavhengig av om de skal bli værende i landet vårt eller ikke, om de har krav på vår beskyttelse eller ikke. Selv om flyktningkrisa er større enn noe annet vi som internasjonalt samfunn har vært nødt til å hanskes med i nyere tid må vi ikke miste hodet og hjertet. For dette er ikke en krise for oss som bor her i trygge, rike Norge. Det er en krise for alle de millioner av menneskene som er på flukt.

Sammen kan vi klare dette, både her i Norge og ute i Europa, bare vi klarer å holde fokuset på de rette tingene. Vi må slutte å se på disse menneskene som en byrde og en utgiftspost, som snyltere og pakk, som skremmende mange etterhvert omtaler dem som. Nei, kamerater, vi må se på hva vi må gjøre for at disse menneskene kan bli en ressurs i samfunnene våre - både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Og da er løsningen å strekke ut en hjelpende hånd, ikke legge armene i kryss og riste avvisende på hodet. Det må bli mer snakk om integrering og inkludering, hvordan vi kan bidra til at de som kommer hit raskest mulig får sjansen til å komme ut i arbeid eller utdanning, at de minste barna skal få et barnehagetilbud og de litt større et skoletilbud. Vi må gi dem muligheten til å lære seg språket, ikke kutte i språkopplæringen. La dem konkurrere på like vilkår i arbeidslivet, ikke kutte i lønningene deres og utnytte dem som billig arbeidskraft i en organisert sosial dumping.

Vi må se på de som en ressurs og møte de med same respekt og verdighet som vi viser hverandre. I dag er jeg stolt over kommunen min, det har blitt vedtatt i kommune styret at Trysil Knut hotell og Ljøratunet skal kunne fortsette som asylmottak når og hvis behovet er der. Dette gir plass til 280 asylsøkere og det skaper arbeids plasser i kommune. Når disse flykningene kommer så er det vi, hver enkelt av oss som må gjøre hoved jobben, Politikere kan legge føringer for integrering både lokalt og nasjonalt, men det er mellom enkelt presjoner den viktigste delen av integreringen skjer. Møt de nye asylsøkerne med et smil si hei og prester deg selv, åpne opp for samtale, spør om de trenger hjelp eller spør om hjelp hvis du trenger det. Det trenger ikke å være så vanskelig og det trenger ikke å være så stort. Et vennlig smil kan være nokk. Møter vi asylsøkerne med åpne armer og et varmt smil viser vi at vi ønsker dem velkommen og da får de også en bedre grunn til å bli skjent med den norske kultur og til å lære seg det norske språket.

Det er også flere saker her hjemme som er viktige på denne dagen, og viktigst for meg som AUFér i Trysil er Trysil skolene. I Trysil er det elever som svarer ja på spørsmål om de føler seg mobbet under anonyme undersøkelser. Og det er ellever som sliter med spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker. Og mest bekymringsverdig er det store frafallet av elever på videregående. Det er mye bra som kan bli sagt om Trysil skolene, men de er ikke bra nok. Derfor er det viktig at vi jobber for å bedre elevenes trivsel og psykiske helse for å forbedre læringsutbytte til elevene. Med et større fokus på trivsel vil man også kunne hindre mye av frafalte i videregående skole. For å kunne forbedre skolene våre er det viktig med et godt samarbeid mellom skole, helsetjeneste og foreldre. Spesielt viktig er det da med gode helsesøstre som er tilgjengelige for elevene. Samarbeid med foreldre og familie er også viktig får å sikre elevenes trivsel og tilstedeværelse. Elever som lever under vanskelige familie forhold og som ikke får den støtten og hjelpen de trenger hjemme fra trenger en sterk og støttende skole og skolehelsetjeneste for å kunne komme seg gjennom skole årene. Sist men ikke minst så må det være en null toleranse for mobbing i Trysil skolene.

Siden vi er her i Trysil så vil jeg avslutnings vis snakke litt om ulv. 1. Mai er en dag for å kjempe sammen for solidaritet, og da må vi kjempe for å oppheve ulvesona. Det er ikke i solidaritetens ånd og ta en stor byrde og legge på skuldrene til bare noen få. Ulven er en del av den Norske faunaen og vi har ett ansvar for å beholde en ulvebestand, men ansvaret kan ikke ligge hos bare noen få. Muligheten for å drive landbruk burde ikke bli svekket av rovdyr.

I sitt landruksmanifest fastslo Hedmark AUF at ulvesona skall oppheves, grense ulv skal telles med i den norske bestanden, det skal åpnes for å anvende nødvergeparagrafen i større grad og at det skal være raskere saksbehandling der rovdyr kommer i konflikt med beitenæringa. Uheldigvis så vedtok ikke årsmøtet i Hedmark arbeider parti disse punktene, men det virket som flere en før var enige i at dagens ulvepolitikk er usolidarisk og urettferdig. Og dette viser bare at vi ikke må gi opp, men fortsette og kjempe for en ny ulveforvaltning.

Så la oss alle gå ut herifra i dag og huske at 1. Mai er både en internasjonal og nasjonal kampdag og at kampen for frihet, liket og solidaritet er like aktuell i dag som før.

Gratulerer med dagen.