1.Mai tale av Even Eriksen, holdt i Alvdal og Tolga

Gratulerer med dagen, allihopa. 

Det er gøtt førr en Sør-Østerdøl å komma opp hit til Nord-Østerdalen, til Tolga/Alvdal. Hemstellet til Kjell Aukrust, skibygda Alvdal. Kjent for sine mange folkemusikere og forfattere. Sjøl kjem je frå de djupe skoger i Trysil, der sitt je i kommunestyre og formannskap. Til vanlig studerer jeg juss i Oslo, så je er veldig glad over å få et lite pust i bakken midt i eksamensperioden for å komma hit til dekk, som representant for styret i Hedmark Arbeiderparti, for å holde tale på 1. mai, arbeidernes internasjonale solidaritetsdag.

Det er på denne dagen vi skal skue attende på arbeiderne som har tråkket stien før oss. Det er på denne dagen vi skar sjå framover, sette fokus på de sakene som vi fortsatt ikke kan si oss fornøyde med. For vi kan ikke si oss fornøyde med at for hver krone en mann tjener, så tjener en kvinne 77 øre. Og ettersom øre som enhet i dag er så lite at det itte en gang finnes i den norske valutaen lenger, så sier det ganske mye.

I hælja avholdte Frp sitt landsmøte på Gardermoen. Jeg skal være raus og si at det ble vedtatt mye god politikk der, politikk som også Arbeiderpartiet er enige i. For eksempel et ja til assistert befruktning for enslige og et nei til sukkeravgiften som har satt norske industriarbeidsplasser i fare. Men det ble også vedtatt mye politikk der som je er uenig i, og det ble sagt mye fra talerstolen som je tar stor avstand fra. Det mest oppsiktsvekkende ble sagt fra vår egen finansminister, Siv Jensen, og jeg siterer: "Det finnes i dag andre- og tredjegenerasjons innvandrere som ikke vil innordne seg norske verdier. Det kan hende de er norske på papiret, men dem er ikke norske i sine hjerter." Sitat slutt. Det er denne "oss/dem"-betraktningen som gjør meg så sint, og redd. Det er en slik tankegang som skaper splid i samfunnet og motarbeider både integrering og fellesskap. Sosialdemokratiet har alltid tatt til motmæle mot slik retorikk, og det skal vi fortsette med. Om en avgått minister føler sin "ytringsfrihet krenket" fordi vi står opp for utsatte grupper i samfunnet, ja så får det bare være slik. Vi skal aldri slutte å ta til motmæle mot hverdagsrasisme, hatefulle ytringer mot samfunnsgrupper eller uttalelser som strider mot toleranse og solidaritet. For vi er Arbeiderpartiet.

Nei folkens, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og co. skulle vi jo kaste på hue og rævva ut av regjeringskontorene i høst. Slekk gjekk det itte. Det så så lyst ut ved denne tida tå året i fjor, men det ble fire nye år med Høyre, Frp OG Venstre. Nå venter det fire nye år med skattekutt til de som har mest fra før, fire nye år med økte forskjeller, fire nye år der vi skal bruke oljepenger som fulle sjømenn.

Men det er lys i tunnelen. For neste år har vi et nytt forsøk. Da er det kommunestyre- og fylkestingsvalg, og det er valg som vi skal vinne. For sjøl om vi har en blåbrun regjering, så føres det fortsatt mye god sosialdemokratisk politikk rundt omkring i kongeriket vårt. Det er våre 203 Arbeiderparti-ordførere, det er våre flere tusen folkevalgte og tillitsvalgte i samtlige kommuner og fylkeskommuner som står på hver eneste dag for å gjøre kommunen til et bedre sted for innbyggerne sine.

Det er Marit her i kommunestyret, det er Håvard som leder av AUF i Hedmark, det er mange flere med oss. Det er Johnny som ordfører, det er Karianne som internasjonal leder i AUF i Hedmark, det er mange flere med oss.

Nå framover handler det om å få på plass en god kommunestyreliste med et valgprogram der fokuset står på solidaritet, likhet, frihet og rettferdighet, og ikke politikk som rammer dem som sitter nederst ved enden av bordet. Det handler om å sikre ordførerklubba i Alvdal en ny periode. Det handler om å sikre et sosialistisk flertall på Tolga. Vi skal brette opp arma, og jeg gleder meg til å stå skulder ved skulder med dekk og drive valgkamp fram mot valgseier i september 2019. For da skal vi farge Tolga/Alvdal og Innlandet rødt.

For vi har en spennende tid i møte, folkens. Sjøl om kun de færreste av oss var for en sammenslåing med Oppland, så er Innlandet fylkeskommune en realitet fra og med 1. januar 2020. Nå handler det om å sjå mulighetene for hvilke positive ringvirkninger en slik sammenslåing kan føre med seg. Både jeg og Håvard er blant AUF i Hedmarks kandidater til fylkestinget, så forhåpentligvis kan vi være gode ambassadører for Østerdalen i åra som kjem.

For jeg har inntrykket av at det egentlig går veldig bra i Nord-Østerdalen om dagen. Kommunene her scorer bra på kommunebarometrene, og ikke minst nasjonale prøver i grunnskola. Tolga/Alvdal er intet unntak. Det har også voksi fram en spennende generasjon innen landbruk i denne delen av fylket. Unge, hardtsatsende bønder er med på å sikre den norske sjølforsyningsgraden, holder kulturlandskapet i hevd og bidrar til arbeidsplasser og verdiskapning. Det er artig å observere at det er i ferd med å etablere seg et friskt miljø innenfor landbruket oppi her.

Men løfter vi blikket litt så ser vi at det fortsatt står over 105 000 nordmenn uten arbeid her i landet. Bak disse talla skjuler det seg enkeltmennesker, enkeltskjebner, vanlige folk som deg og meg. Hver dag våkner disse 105 000 menneskene opp uten den fulle friheten til å bestemme over sin hverdag. For hvor stor frihet har man egentlig dersom man ikke har en jobb å gå til? Man får ikke lov til å ta opp lån til å kjøpe sin egen bolig. Man har ikke det sosiale miljøet på jobben å søke til. Man blir på mange måter ekskludert av samfunnet.

Som Arbeiderpartiet og sosialdemokrater så har vi et spesielt ansvar overfor disse menneskene. Sjøl sa Einar Gerhardsen at det største for ham var ikke den økonomiske framgangen under hans tid, men at arbeidsfolk ikke lenger trengte stå med lua i hånda lenger. De hadde fått selvrespekt. Nå står ikke arbeidsfolk med lua å hånda lenger, nå står dem med mobiltelefonen i hånda - og venter på beskjeden om å kunne få jobbe.

Ikke bare rammes arbeidsledige av den politikken som blir ført av dagens regjering, vi har alle blitt rammet av de usosiale kuttene i velferden som regjeringa har gjort for å dekke inn skattekuttene til de som har mest fra før. Dem tar fra foreldre muligheten til å være hjemme med sine sjuke barn når dem kutter i pleiepengene. Dem tar fra funksjonshemmede, brannskadde og kronisk sjuke fysioterapi. Dem tar fra uføretrygdede deler av barnetillegget. Og nå frykter jeg at sjukelønnsordninga står for tur. Folkens, vi ble latterliggjort av borgerlige politikere i høst da vi advarte velgerne mot at det kunne bli kutt i sjukelønnsordninga ved en fortsatt borgerlig regjering. Vi kjenner lusa på gangen. Alt dette er dypt usosiale kutt for å dekke inn skattekuttene til de aller rikeste. Je kjenner at jeg blir sint, je blir redd. Hvilket samfunn er vi i ferd med å bli? Sjøl om Fremskrittspartiet ikke tror på at økte forskjeller mellom folk er menneskeskapte, så viser all forskning at de tar feil – økte forskjeller mellom folk er menneskeskapte, og de må bekjempes.

Dessverre har vi i dag en regjering som ikke ser på økte forskjeller som et problem. Som jeg sa innledningsvis, så studerer je juss på Universitetet i Oslo. Ett av emnene jeg har dette semesteret er skatterett. Her lærer vi høss politiske prioriteringer/virkemidler fungerer i praksis for å utjevne sosiale forskjeller og for å holde hjula i det store velferdsmaskineriet i gang.

Et grunnleggende trekk i den norske skattelegginga er progressive skattesatser. Jo mer man tjener, desto bedre skatteevne har man, og derfor er det rimelig at høyere inntekt beskattes hardere. Borgerlige partier i Norge har til alle tider tatt til orde for lineære skattesatser, dvs. en flat sats for alle uavhengig av hvor mye man tjener. Utviklingen under denne regjeringa har derimot ikke gått i retningen av en lineær skattefordeling, men faktisk en degressiv skattelegging. Det motsatte av progressiv – de som tjener minst, skal betale mest. Dette har dem fått til ved å øke trygdeavgiften, som jo er det første en arbeider må betale skatt til. Og dem har økt hverdagslige avgifter på ting som bensin, sukker og kino. Avgifter rammer folk helt likt, uavhengig av inntekt. Og momsen på mjølka rammer en enslig tobarnsmor mye hardere enn den rike eiendomsmogulen.

I lengden kan det heller ikke være tvilsomt at alle skattekuttene til eiendomsmogulen og resten av Norges rikeste til slutt vil ramme vår velferd. Vi ser det allerede med alle de usosiale kuttene til foreldre, kronisk sjuke og uføretrygdede, men je frykter at vi har mer i vente. Bare for å ta sjukehusene våre. Svake sykehusbudsjetter over flere år, kombinert med all privatiseringa tapper våre felles sjukehus for ressurser. Og med Kongsvinger sjukehus på veg til Ahus, så blir sjukehuset i Innlandet rammet ekstra hardt. Det er viktig med et desentralisert sjukehustilbud for å opprettholde en god beredskap for pasientene våre, derfor må vi slå ring om sjukehuset på Tynset.

Og Arbeiderpartiet, vi står på som opposisjon på Stortinget. Anette og Nils Kristen står på. Senest nå nylig i saken om opptjening av pensjon fra første krone. I dag er det nemlig slik at man må tjene én ganger grunnbeløpet i folketrygden, i dag rundt 90 000 kr, før du har krav på å opptjene pensjonspoeng. Det rammer lavtlønte. I tillegg må man også være over 20 år og ha en stilling på over 20 prosent. Det rammer ungdom. Det rammer deltidsansatte. Vi kan ikke stå og sjå på at lavtlønnede, ungdom og deltidsansatte taper på en slik ordning. Arbeiderpartiet fremmet i vår et forslag sammen med SV om dette, og nå er ballen spilt videre til Storting og regjering.

1. mai er arbeidernes internasjonale solidaritetsdag. I dag marsjerer arbeidere verden over under paroler som «trygge og faste arbeidsforhold», «lik lønn for likt arbeid». Arbeiderbevegelsen er nødt til å stå samlet på tvers av landegrenser, dersom vi skal kunne løse de virkelig store oppgavene. Jeg tenker spesielt på miljø- og klimautfordringene. Disse utfordringa er grunnleggende urettferdige. De som rammes hardest er de som har bidratt minst til problemet: Verdens fattigste, våre barn og barnebarn. Vår solidaritet kjenner ingen grenser. Verken landegrenser eller at problemer er avgrenset til vår levetid. Vi har et ansvar for å gi jorda videre til neste generasjon med bedre velferd og bedre framtidsutsikter enn det vi overtok fra våre foreldre. Her har vi en jobb å gjøre, for aldri før har verden opplevd et tøffere klima, havnivået stiger og temperaturen øker.

Det er denne internasjonale solidariteten som alltid har vurri en rød tråd i arbeiderbevegelsen gjennom alle år. Samfunnet har endret seg fra da kravene stod om åtte timers arbeid, åtte timers søvn, åtte timers fritid. I dag står kravet om et trygt arbeidsliv for alle. 1. mai er dagen da arbeiderbevegelsen står samlet med rak rygg. I stolthet over det vi har fått til. I tro på nye seirer. Vi skal være takknemlige overfor dem som har tråkket stien før oss og kjempet gjennom rettigheter som vi i dag tar for gitt. Men vi kan ikke finne på å kvile på laurbæra. Det finnes krefter der ute, til og med i regjeringskontorene som ønsker å reversere mye av det våre forfedre har kjempet for. Vi skal ta til motmæle mot røster som undergraver våre verdier: Solidaritet, frihet, likhet og rettferdighet. For vi er bevegelsen for de 105 000 arbeidsledige nordmenn, vi er bevegelsen for de utsatte gruppene i samfunnet, vi er bevegelsen for små forskjeller og like muligheter for alle – vi er arbeiderbevegelsen.

Gratulerer med dagen allihopa, og takk for oppmerksomheten.

Hilsen Even