Appell 1.Mai i Tørberget Av Ranveig Skålerud

Kjære kamerater gratulerer med dagen!

 1.mai er arbeidernes internasjonale kamp dag. En dag hvor vi snakker om våre viktigste kamp saker. Om krav som vi har kjempet frem og kampsaker som blir viktige i året som kommer, men i år vil jeg bruke tiden min til å snakke om etikk, moral og følelser. Om brorskap og vennskap og om sinne og hat.

 I de senere månedene har kommentar feltet på sosiale medier rast av hatefulle og ekstreme ytringer, samtidig som media Norge har vært fylt med artikler om turbulens i landets regjering og en justis minister som hylles av Norges mest høyreekstreme grupperinger. Samtidig som landets største aviser fylles opp av debatter og diskusjoner rund og med ekstreme holdninger. Kan man i en bitteliten notis bakerst i aftenposten lese at en båt med flyktninger kantret på Middelhavet og at over 700 hundre personer mistet livet. Denne historien og flere andre tragedier blir ikke forside stoff  fordi det ikke finnes noen bilder av gråtende barn som kan vekke følelsene våre etter disse ulykkene i Middelhavet. Det eneste som vitner om tragedien som nettopp har hendt er stille blått hav med noen få plast og tre biter som flyter fredelig over grusomhetene som ligger under overflaten. Og man kan jo spørre seg om ikke tonen i sosiale medier hadde vært litt annerledes hvis historien om denne båten eller historien om de andre glemte krisene hadde vært forside stoff hver dag. Og realiteten er nok den at ja tonen ville nok vært noe annerledes og noen av de som gjemmer seg bak de hatefulle ytringene ville nok tenkt seg om to ganger før de la de ut, men sannheten er at ekstremistene ville vært der uansett. Og da blir det viktigste spørsmålet  hvorfor det er slik?

 Alle mennesker er født med de mest grunnleggende følelsene som kjærlighet, trygghet og vennskap, men alle har også frustrasjon, frykt og sinne. Og sinne kan lett bli til hat, hat mot noe eller noen. Det forsterkes av en mentalitet om oss og dem, at man får en gruppe med dem man kan gi skyld for sine egne problemer er nettopp det som gjør at ekstremismen vokser. Så hvordan skal vi handle nå når vi ser ekstremismen vokse frem?  Vi må svare ekstremistene og nett-trollene  med den vennligheten som vi selv ønsker og vil bli møtt med, vi kan vinne over de ekstreme kommentarene hvis vi åpner opp for samtale og viser ved god og godt begrunnet politikk at sosial demokratiet jobber for alles rettigheter.

 Det viktig at vi har artikkel 1 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter klart i mine når vi skal håndtere ekstremisme, den som sier at: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Denne artikkelen er også det viktigste vi har med oss inn i arbeidet med integrering.

Lidis Hurum har skrevet en bok om sitt arbeid i leger uten grenser, boken heter Det finnes ingen de andre, det er bare oss -og dette er en setning vi alle burde huske på i møte med våre nye landsmenn. Det finnes ingen oss og dem, vi er vi, 7 milliarder jordboere. Og alle har vi mer likheter en ulikheter. Alle de som tar reisen over Middelhavet til Europa er mennesker med forskjellige interesser og ferdigheter, akkurat slik som oss. Vi må ikke tenke stakkars dem, fordi vi føler det litt bedre med oss selv hvis vi har noen å synes synd på. Så fort vi tenker stakkars dem så har vi at satt disse menneskene i en bås, vi har markert dem som noen som har mindre ressurser en oss og noen vi må hjelpe.  Mens sannheten er at disse flykningene har sterke ressurser som landet våres har bruk for. Det er de sterkeste som klarer å komme seg til Norge, det er personer med utdanning, arbeids erfaring og ikke minst livs erfaring. Vi må snu vår mentalitet til å tenke hva våre nye landsmenn kan bringe til lande våres istedenfor utfordringene mange av oss ser.  Vi må tenke på dem som en del av vi og ikke som dem.

Både når det kommer til håndteringen av ekstremisme og til innvandrings politikk så trenger vi ikke og finne opp kruttet på nytt, nei vi må huske historien og da er det lurt og se tilbake på noen av våre store diktere. Vi må huske Arnulf Øverlands du må ikke sove og spessielt verset: Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!Du må ikke tåle så inderlig velden urett som ikke rammer dig selv!

Også en Trysil dikter har skrevet et dikt som vi må ha med oss i tiden fremover, derfor så vil jeg avslutte med et dikt av Haldis Moren Vesaas:

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.

Heretter heiter det: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

Må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,

barm slår varmt imot barm.

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!